Hva er dissosiasjon?

«Dissosiative deler av personligheten er egentlig ikke separate identiteter eller personligheter i samme kropp, men heller deler av et individ som ennå ikke fungerer sammen på en smidig og fleksibel måte.»

Boon, Steele, Van Der Hart.

Dissosiasjon er et omdiskutert fenomen og selv fagfolk strides om hvilken definisjon som er den mest korrekte. Vi vil på denne siden presentere teorier, definisjoner og holdninger til traumerelatert dissosiasjon som vi finner meningsfulle og som vi kjenner oss igjen i. Det innebærer at det vi presenterer her, ikke nødvendigvis er den eneste sannheten.

Dissosiasjon er det motsatte av assosiasjon. Ved assosiasjon setter du ting sammen, lager logikk og en sammenhengende mening, mens ved dissosiasjon tar du derimot det sammenhengende fra hverandre som gjør det ulogisk, rotete og vanskelig å tyde (Holbæk). Å dissosiere er en ferdighet som utvikles i forbindelse med traumatiske opplevelser og kan ses på som en forsvarsmekanisme for å mestre og håndtere overveldende og traumatiske hendelser.

Vi liker teorien om strukturell dissosiasjon og Van Der Hart, Nijenhuis og Steele sin oppdeling i tre nivåer bl.a. beskrevet i The Haunted Self: Primær, sekundær og tertiær dissosiasjon.

Primær dissosiasjon består hovedsakelig av en splitting av hukommelsen som fører til at du ikke husker det som har skjedd på vanlig måte. Det oppstår et skille mellom deg og den delen av deg som reagerte automatisk på fare og som senere blir fiksert på å unngå lignende farer. Dette fører til en veksling mellom fobiske unngåelsesreaksjoner på den ene siden og overveldelse på den andre. PTSD kommer inn under primær dissosiasjon.

Sekundær dissosiasjon består av en splitting av følelser og forsvar. Gjentatt traumatisering i barndom og manglende mulighet for bearbeiding fører til et større behov for oppsplitting. Denne type dissosiasjon kan gjerne oppleves som en fremmedfølelse over sin egen kropp (depersonalisering) og at den ytre verden oppleves som uvirkelig og fremmed (derealisering). Det skjer lite eller ingen følelsesmessig integrering av de traumatiske hendelsene, og når man er i en traumetilstand over lengre tid, kan denne tilstanden utvikle sine egne tanke- og følelsesmønstre som følger deg videre i voksen alder. Disse tilstandene er knyttet til alderen på personen da hendelsene pågikk, og det kan virke som om den kognitive funksjonen og utviklingen har stoppet opp i det tidsrommet hvor traumehendelsene fant sted. Dersom situasjonen senere føles uttrygg, kan disse delene av deg ta over og handle på egen hånd. Det kan for eksempel være redde barnedeler eller mer aggressive følelsesdeler som er knyttet direkte opp mot et forsvar.

Tertiær dissosiasjon består av splitting av selve identiteten. I tillegg til oppsplitting av traumet (primær dissosiasjon) og følelsesmessig oppsplitting (sekundær dissosiasjon), vil du ved tertiær dissosiasjon utvikle ulike tilstander av «jeg`et» som forholder seg til de daglige gjøremålene og den sosiale virkeligheten. Selve oppsplittingen skjer ikke bare i selve traumeøyeblikket, men kan også foregå senere i livet. Spesielt dersom man opplever nye utfordringer som å begynne på ny skole, starte i ny jobb, få seg kjæreste eller liknende. Deler av personligheten kan utvikle konkrete ferdigheter som tar seg av spesifikke funksjoner. Disse delene eller funksjonene kan ha egne navn og forholder seg til omverden som en egen identitet. Dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), tidligere kjent som multippel personlighetsforstyrrelse, faller inn under tertiær dissosiasjon.

Vi forstår traumelidelser som et spekter med ulik grad av dissosiasjon og glidende overganger:

Vår forståelse av dissosiasjon og grader av det.

Ble alt klinkende klart nå?

Nei. For dere som har jobbet med dette i mange år, lest bøker opp og ned i mente, så er nok denne presentasjonen ganske logisk og lett å forstå. For dere andre kan det ta litt tid å knekke koden. Vi vil forsøke å forklare det på en enklere og ikke fullt så akademisk måte. En viktig faktor her er ordet oppsplitting. Når barn opplever vonde ting over tid, vil det skje en skade i den naturlige utviklingen som alle barn skal gå gjennom. Når et barn eller ungdom opplever farer (som for eksempel overgrep og vold), og det ikke er i stand til å forsvare seg ved å flykte eller sloss imot, vil hjernen gå i en underaktivering i nervesystemet som gjør det mulig for barnet å stå i faren. Det skjer flere rene fysiologiske ting i kroppen i denne tilstanden. Hjertefrekvens og pust reduseres, blodet prioriterer indre organer og armer og ben blir kalde. Hormoner gjør at kroppen blir nummen og demper sanseinntrykk slik at man for eksempel føler mindre smerte. Bevisstheten blir også påvirket slik at man blir fjern, likeglad og delvis forsvinner fra virkeligheten. Barnet håndterer faren med å bli så underaktivert at hjernen rett og slett kobler ut selve hendelsen. Dette skjer for å beskytte barnet slik at det er i stand til å leve et vanlig liv, gå på skole, og være med venner og familie. Det betyr at barnet lagrer disse hendelsene i en del av hjernen som blir pakket inn, lukket igjen og glemt vekk. Dette er svært hensiktsmessig i situasjonen for å overleve, men i voksen alder skaper det utfordringer. Disse delene av hjernen vil nemlig aktiveres i situasjoner som minner om de traumatiske hendelsene, selv om faren reelt sett er over. Dette oppleves ofte som uforståelig og kaotisk.

Vi liker å illustrere det som om hjernen var full av lukkede bokser som ikke har noe kontakt med hverandre. Hver boks inneholder traumehendelser og et forsvarsverk som man som barnet ikke hadde mulighet til å benytte seg av. Når man som voksen opplever triggere som aktiverer boksen, vil denne åpne seg og oppleves så sterkt som om traumehendelsene fortsatt skjer. Det er ikke uvanlig at personen som nå er voksen, for eksempel vil få uttrykk som et barn, fordi boksen som aktiveres ikke har vært åpnet siden. Og når en av boksene er åpen, er de andre stengt av. Det gjør at utrykket utad blir svært kaotisk og uforståelig både for andre og for en selv Og slik er det for mange som lever med en dissosiativ lidelse. De lever svært begrenset når de kun bruker en boks av gangen og ikke alle i samarbeid med hverandre.

Hils på Kjell. Han lever med en strukturell dissosiativ lidelse og opplever seg selv og verden rundt svært ulogisk og oppsplittet.

Hvordan oppleves dissosiasjon?

Vi spurte en gruppe mennesker om hvordan de opplever å leve med dissosiasjon. Vi fikk inn en god del svar og samlet alle i en ordsky:

Dissosiasjon er en ferdighet som slettes ikke er så uvanlig som mange tror. Vi som står bak denne nettsiden, er forsiktige med å kalle dissosiasjon for sykdom, for egentlig er det et helt naturlig forsvarsverk som alle potensielt kan utvikle om faren blir stor nok. Vi ser på det som et overutviklet forsvarsverk som ikke samarbeider på en hensiktsmessig måte i hverdagen.

Mange opplever dissosiasjon svært kaotisk og uforståelig. Flere forteller at de strever med å forstå seg selv og verden rundt seg. De har følelsen av å ikke eksistere som et menneske, men som en forhåndsprogrammert robot som hele tiden skal leve opp til andres krav og forventninger. Mange beskriver det også som ganske ensomt da få snakker om tema. Det er mye skam involvert, og dette er trolig grunnen til at mennesker med dissosiative lidelser ikke er åpne om det selv. Skam og andres misoppfatning og holdninger rundt diagnosen, gjør det til et svært vanskelig tema å være åpen om. Samtidig beskriver mennesker med dissosiative lidelser også et sterkt behov for å ikke bli oppdaget og avslørt. Dette fører til utfordringer i behandling som også forsterkes av den desorganiserte arbeidsmodellen som sier at både omsorg og det å be om hjelp er svært farlig. Noen er kanskje ikke klar over at det handler om logiske og automatiserte mekanismer som påvirker ens måte å håndtere livet på. Andre er veldig klar over dette, men føler stor motstand når de forsøker å hjelpe seg selv. Mange med strukturell dissosiasjon føler seg fastlåst mellom flere ulike viljer og meninger og opplever det som å stå i en krig med seg selv.