Fagdag for LIS-leger.

Det er alltid like koselig og bli spurt om å delta i en formidlingsammenheng. Først ble vi spurt om å ha en halvdags undervisning på USN og deretter ble vi spurt om å delta på fagdag for sykehusets LIS-leger. Det var nok ikke helt tilfeldig, for overlegen på akutt psykiatrisk avdeling i mitt distrikt, kjenner meg godt. Og da hun ble spurt om å stå for denne formidlingen av tema dissosiasjon, ønsket hun og ha meg med som en stemme for alle oss som strever eller har strevd med dissosiasjon og relasjonstraumer. Jeg er stolt over at sykehuset i mitt distrikt ser verdien av denne kombinasjonen og velger å benytte seg av den kompetansen som finnes for å skape en større forståelse for et ellers omdiskutert fag/tema. I forkant av denne fagdagen spurte jeg inne på forumet vårt hva dere der ute ønsket at disse legene skulle vite i møte med oss. Jeg ønsker å formidle svarene vi fikk inn og flette det hele inn i dette innlegget for å tydeliggjøre hvor logisk, men samtidig komplekst det er. Jeg mener allikevel at det er noen grunnleggende prinsipper og forståelse av dynamikken i oss, som må være med i bunn for at helsepersonell skal kunne få til et godt møte med denne pasientgruppen og det kom godt fram i svarene vi fikk inn på forumet. For det er ingen tvil om at relasjonen som skapes imellom oss er ganske viktig. Til og med helt avgjørende. For når dere møter denne pasientgruppen, møter dere mennesker med en stor mistillit til andre. Spesielt helsepersonell og hvis dere trår feil, med dårlige holdninger og lite forståelse eller feiltolkninger, vil dere bare oppnå å gi nok en bekreftelse på at dere ikke er til å stole på og en allianse vil allerede der være ødelagt. Denne gruppen har ofte erfart helt ifra tidlig barnealder at andre mennesker ikke er til å stole på. Erfaringer om straff og neglisjering er i overtall og det er vår/deres oppgave som helsepersonell å bevise det motsatte. Er det ikke? Det betyr ikke at denne pasientgruppen ikke har et ansvar, for vi ønsker jo veldig ofte å ta ansvar, men mange beskriver at de møter et helsevesen som ikke ser dem tilstrekkelig uansett hvor høyt de roper eller at de rett og slett ikke blir trudd på.

Det er ingen tvil om at mennesker som strever med dissosiasjon og relasjonstraumer har et komplekst sykdomsbilde som kan være utfordrende å tolke rett, om du ikke har sett det før eller vet nøyaktig hva det handler om. Og ofte vil denne pasientgruppen være i en destabilisert fase om de blir akutt innlagt eller ber om planlagt innleggelse. Og en destabilisert dissosiativ lidelse kan ofte ligne på veldig mye annet som er mer kjent i systemet. Bipolar lidelse, Psykose og personlighetsforstyrrelser for å nevne noen. Litteraturen forteller oss også at en stor prosentandel av mennesker som har en alvorlig psykisk lidelse, har opplevd vold og/eller overgrep i oppvekstårene. Dette bør derfor tas hensyn til uavhengig av diagnose. Derfor mener vi at traumebevisst omsorg er en god tilnærming uansett som ikke kan gjøre skade om pasienten ikke har opplevd traumatiske hendelser, men den kan gjøre stor forskjell for dem som har det. Hovedforskjellene som skiller dissosiative lidelser fra andre psykiske lidelser er AMNESI og kjapp svingning mellom fungering og ikke mellom ulike tilstander. En psykotisk pasient blir ikke plutselig kvitt sin psykose etter noen få timer for eksempel. Ofte har ikke denne pasientgruppen som med dissosiative lidelser tilstrekkelig effekt av ulike medisiner og ofte sees det svært ulike grad av effekt av medikamenter, avhengig av hvilken tilstand pasienten er i. Ofte vil effekten av medikamentell behandling virke ulogisk. Fysiologiske endringer er også vanlig å se. Pasienten kan for eksempel trenge briller i en tilstand av seg selv og se helt perfekt i en annen tilstand. En tilstand kan føle smerter, mens enn annen ikke. I det ene øyeblikket kan pasienten ha lik følelsestilstand som et barn og i det neste som en rasjonell voksen. Dette er viktig å vite at ikke skjer bevisst ifra pasienten sin side. Dette handler om hjernens struktur som er innlært/innarbeidet ifra tidlig leveår i pasientens liv. Dissosiasjon betyr det motsatte av assosiasjon, som betyr at hjernen har lagret ulike opplevelser av seg selv uten kontakt seg i mellom. Det forklarer de ulike kontrastene i pasientens opplevelse av seg selv og verden rundt. Her er det viktig å vite; at om uttrykket til pasienten er lik et barns, er sannsynligheten stor for at tilstanden pasienten befinner seg i det aktuelle, står fast i den tiden tilstanden ble til, fordi den tilstanden fikk ikke muligheten til å utvikle seg i takt med den delen som levde videre i hverdagen. Her er det også viktig å ha et bevisst forhold til «Multi-speak» som kommunikasjonsform. Det handler i hovedsak om å snakke med pasienten med visshet om at det som blir sagt, vil bli oppfattet av flere ulike tilstander. Dette bør tas hensyn til og aksepteres. Målet er å komme fram til en enighet som tar hensyn til helheten og ikke bare deler av den.

En lege vil ofte ha konkrete tiltak som kan hjelpe pasientene de møter på veien. Men møte med den dissosiative pasienten krever ofte ulike tiltak ut ifra hvor i prosessen vi befinner oss og selve behandlingen er svært individuell, da mennesker er ulike av natur og har ulike preferanser for hva de finner meningsfullt. Den grunnleggende behandlingen består i stor grad av psykoedukasjon, trygging og stabilisering (Fase en). Dette er avgjørende for å kunne arbeide videre med bearbeiding av traumeminner som hører til i fase to av tre i den faseorienterte behandlingsmodellen. Ofte vil denne veien gå fram og tilbake mellom de ulike fasene, for veien går som oftest ikke rett frem og veien ser ulik ut for den enkelte. Derfor er det viktig å få til en allianse og samarbeid med pasientene selv for å finne en meningsfull vei å gå. Et av de viktigste verktøyene å ha med seg er toleransevinduet. Mennesker med dissosiative lidelser vil oppleve store vansker med å holde seg innenfor det tålbare, da vi er utstyrt med et overutviklet forsvarsverk som kicker inn helt automatisk i situasjoner som oppleves faretruende etter erfaringer om nettopp det. Så det er viktig at behandler og hjelpere rundt forsøker å finne metoder for å holde pasienten innenfor den tålbare tilstanden. Eksempler på dette, er bevisstgjøring på kropp, klappe på den, kjenne etter om beina er på plass (Dette kan også være triggende for mange). Kaste ball, minne om tid og sted, se på bilder, føle kulde i hendene. Her er det kun fantasien som setter grenser og ofte vil det ikke fungere i starten, det må ofte øves på for å klare å utvide toleransegrensene gradvis. Inne på en institusjon vil det være svært aktuelt å inkludere et fast miljøpersonell i behandlingen for å hjelpe denne pasientgruppen igjennom dagene med de samme teknikkene. For å skape trygghet, forutsigbarhet og kontinuitet i behandlingsopplegget.

Så vi ber dere, kjære leger, psykiatere og fremtidige psykiatere om å høre på oss. Hør på det vi har å si. Hør på hva litteraturen forteller om dissosiasjon, for vi har tilgang på mye god litteratur og forskning. Det er en stor diskriminering å ikke ta hensyn til dette. Folket på forumet har talt og her er en oppsummering av våre ønsker i møte med dere:

  • Ikke bli redd, selv om det ser ut som at vi blir sykere. Tålmodighet er veldig viktig.
  • At behandlingen må tilpasses individuelt.
  • Det tar tid å bli kjent.
  • At fysiske symptomer ofte ser mer dramatisk ut enn de er, ikke undersøk for mye eller lag oppstyr. Samtidig er det mange som beskriver det motsatte. Siden evnen til å koble ut smerter, vil mange ikke merke viktige kroppslige symptomer, så mange ønsker å bli tatt på alvor hvis de kommer og sier at noe føles galt. Ofte går vi altfor langt før vi oppsøker legehjelp på grunn av fravær av kroppslig kontakt i tillegg til mistillit.
  • At dem ser HELE meg. Og ikke tror de sitter med en konkret fasit. Fasiten sitter i hver enkelt, men vi trenger hjelp til å finne den.
  • Jeg er ikke farlig, men jeg blir bare fryktelig redd og det gir ulike utrykk som sinne og utagering.
  • De må forstå hva under og overaktivering er og hvorfor det skjer. At det har en logisk forklaring.
  • Ikke være redd for å spørre. Kontroll spørsmål. For det er ikke alltid så lett å se om jeg sklir vekk.
  • Omsorg og en god lytter.
  • Forklar alltid hva som skal skje og ikke ta på meg uten å vite at det er greit.
  • At beskjeder blir tolket og forstått på mange ulike måter og kan skape mer kaos om det ikke er tydelig nok.
  • Vi ønsker ikke oppmerksomhet og oppstyr.
  • Ikke skap unødvendig oppstyr.
  • At de tror på at dissosiative deler er ekte og ikke bare skuespill.
  • SKRIV ned viktig informasjon. Så får hele meg muligheten til å få det med seg.
  • Vær nysgjerrig.
  • Ikke avvis oss. Hold avtaler.
  • Trygghet kommer via forutsigbarhet.
  • At det er helt greit å være stille for ofte trenger jeg bare ekstra tid til å få med meg alt.

Kort oppsummert: Hvis du er lege og møter en pasient med dissosiativ lidelse. Møt dem med respekt og anerkjennelse. Vit at vi har stor mangel på erfaring med god omsorg og behandling igjennom oppveksten og trenger å erfare at det finnes trygghet i denne nåtiden. Tro på at dissosiasjon og strukturell dissosiasjon er ekte. Vær nysgjerrig og ikke lat som om du vet mer enn du gjør. Denne pasientgruppen vil mest sannsynlig avsløre dette raskt da vi er trent opp til å tolke og legge merke til enhver endring i holdninger, uttrykk og ordlegging. Inkluder oss i bestemmelser og vær klar over at vi har flere bevisstheter som tolker samme ting ulikt. Vær tålmodig og ikke gi opp.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: